Advokatfullmektig Nina Sørensen har tidligere vunnet frem i to rettsinstanser med sin anførsel om at det ikke var grunnlag for å avslå hennes søknad om advokatbevilling. Søknaden ble avslått fordi hun som fullmektig ikke var korrekt autorisert for den advokat hun opptrådte for mens hun jobbet i PwC. I dag er hun ansatt i Simonsen Vogt Wiig.

Nå har Sørensen også vunnet frem i Høyesterett, som konkluderer med at Advokatbevillingsnemndens vedtak om å avslå hennes søknad om bevilling, var ugyldig. Hun er tilkjent 259.202 kroner i sakskostnader fra nemnden.

AdvokatWatch har bedt Sørensen om en kommentar til dommen.

– Staten bagatelliserer utfordringen

Høyesterett konkluderer innledningsvis med at det i utgangspunkt er et vilkår at advokatfullmektigen har vært autorisert som fullmektig for den prosessfullmektigen som det aktuelle oppdraget blir utført på vegne av, men at det like fullt er et spørsmål om formalfeil knyttet til autoriseringen skal føre til at søknaden om bevilling må nektes. Det spørsmålet «gjev korkje ordlyden, heimelslova eller førearbeida svar på», skriver førstvoterende.

Tilsynsmyndighetenes praksis kan heller ikke tillegges nevneverdig vekt, fortsetter dommer Borgar Høgetveit Berg, før han går videre til å drøfte hvilket tolkningsresultat som har de beste grunner for seg.

Under behandlingen i Høyesterett argumenterte Regjeringsadvokaten for at hensynet til fullmektigen ikke veier tungt, fordi vedkommende kan oppfylle prosedyrekravet gjennom å prosedere nye rettssaker, korrekt autorisert. Denne beskrivelsen reagerte Simonsen Vogt Wiig-partner Kristoffer Larsen Rognvik, som representerer Sørensen, sterkt på.

– Når en søker om bevilling, har en minimum brukt syv år på å komme dit. For mange er det ikke bare snakk om å ta en ny sak. Sørensen har fremdeles ikke bevilling. I mange firmaer er det vanskelig å få en sak som er egnet til opplæring for fullmektiger. Det kan ta lang tid. Det er av stor betydning for den som søker. Det er ikke en bagatell, slik staten fremstiller det, sa han.

Høyesterett slutter seg til Rognviks argumentasjon på dette punktet.

Førstvoterende skriver: «Etter mitt syn bagatelliserer staten her utfordringa som ligg i at det for mange advokatfullmektigar og advokatfirma skortar på eigna prosedyreoppdrag. Ei tolking av advokatforskrifta § 8-1 fyrste ledd som etter omstenda vil kunne oppmode til prosessar, er ikkje tenleg.»

– Tilsynsrådet må uansett vurdere en rekke forhold

Staten viste videre til kontroll-, ressurs- og likebehandlingshensyn.

Argumentasjonen gikk ut på at dersom Tilsynsrådet for advokatvirksomhet må foreta en konkret vurdering av en søknad med formalfeil, vil det føre til merarbeid ved godkjenning av søknader om bevilling. Høyesterett har vanskelig for å se at utfordringene med dette vil bli store, og skriver:

«Når Tilsynsrådet for advokatverksemd skal ta stilling til om vilkåra for advokatløyve er oppfylte, må det uansett vurdere ei rekkje forhold.»

Det er heller ikke påvist noen reell risiko for at klienter skal bli skadelidende som følge av formelle mangler ved autorisasjonen, mener domstolen.

«Reell prosedyreerfaring er føremålet med advokatforskrifta § 8-1 fyrste ledd. Dei beste grunnane talar difor for å forstå føresegna slik at søkjaren har krav på advokatløyve også der han eller ho godtgjer tilstrekkeleg faktisk prosedyreerfaring i tråd med forskrifta, og prinsipalen fyller alle vilkåra for å ha vedkommande fullmektig autorisert for seg, men den formelle autorisasjonen manglar etter ein openberr glipp», konkluderer Høyesterett.